Mange som oppsøker psykisk helsehjelp opplever å bli plassert i en behandlingsform uten særlig forklaring. Men valg av behandling er ikke tilfeldig. Ulike diagnoser peker mot ulike anbefalte metoder – og når diagnosebildet endres, skal også behandlingstilbudet endres. Så enkelt.

I Kristins tilfelle er dette krystallklart:

  • Den eksterne spesialisten DPS selv sendte henne til anbefalte individuell behandling.

  • Behandlingsplanen fra hennes egen behandler sier individuell behandling.

  • Nasjonale veiledere peker på individuell behandling.

Likevel står DPS’ ledelse hardt på gruppeterapi – og det uten å gi et faglig begrunnet avgjørelsesgrunnlag. Begrunnelsen de gir er i stedet økonomisk: tidligere behandling ga “utilfredsstillende resultat”, og de vurderer at “kost/nytte” ikke forsvarer individuell behandling videre.

Og da sitter man igjen med det helt grunnleggende spørsmålet:
Hva er et menneskes livskvalitet verdt i psykiatrien?

I somatikken tenker man helt annerledes. Ingen kirurg sier til en kreftpasient som får tilbakefall:
“Beklager, vi har brukt nok penger på deg – nå får vi prøve noe billigere.”
Der følger man medisinsk anbefalt behandling, selv om det koster hundretusener – fordi man forstår at livskvalitet og prognose krever det.

Men i psykiatrien?
Der får du én sjanse. Hvis behandlingen du ble tildelt av systemet ikke traff, så blir ikke løsningen å gi riktig behandling – den blir å skyve deg over i et billigere tiltak og håpe du slutter å mase.

Denne siden forklarer kort hvordan ulike diagnoser normalt behandles, hvorfor behandlingsvalg er viktig, og hvorfor individuell terapi noen ganger er det eneste faglig forsvarlige. Så vi har satt opp noen eksempel diagnoser.

Hvorfor diagnosevalg styrer behandlingsform

Diagnosen er ikke et stempel – det er et kompass. Den peker mot hvilken type terapi som normalt gir best effekt.
Som hovedregel gjelder:

  • Angstlidelser → individuell behandling

  • Depresjon → individuell behandling

  • Personlighetsforstyrrelser → ofte gruppebehandling

Når DPS treffer feil på diagnose eller unnlater å oppdatere behandlingsplan etter ny informasjon, kan pasienten havne i helt feil «løype». Derfor er korrekt diagnostikk, og spesielt revisjon av diagnose, helt grunnleggende for at pasienten skal få riktig hjelp.

Behandling av angstlidelser

Angstlidelser er blant de vanligste psykiske lidelsene, og behandlingsanbefalingene er godt dokumentert.

Generalisert angstlidelse (GAD)

GAD kjennetegnes av vedvarende, gjennomgripende bekymring som er vanskelig å kontrollere.
Anbefalt behandling:

  • Individuell terapi (samtaleterapi, kognitiv terapi eller kombinasjonsformer).

Gruppebehandling kan brukes enkelte steder, men er ikke standard og gir sjelden rom for den dybden GAD-pasienter trenger for å bearbeide mønstre og tanker.

Helseangst

Helseangst innebærer feilaktig tolkning av kroppslige signaler som tegn på alvorlig sykdom.
Anbefalt behandling:

  • Individuell terapi er førstevalg.

Gruppe brukes unntaksvis. De fleste trenger strukturert én-til-én arbeid for å endre tankemønstre og trygghetssøkende atferd.

Sosial angst

Sosial angst er en angstlidelse, ikke en personlighetsforstyrrelse.
Anbefalt behandling:

  • Individuell terapi som grunnbehandling

  • Gruppe kan være et tillegg, særlig for eksponeringsøvelser

Det avgjørende er at pasienten må være motivert og trygg nok til å jobbe i gruppe – noe langt fra alle er.

Behandling av depresjon

Tilbakevendende depresjon

Denne varianten kommer i perioder som svinger mellom bedre og dårligere faser.
Anbefalt behandling:

  • Individuell terapi som grunnpilar

  • Gruppe kan være supplement, ikke primærform

Dystymi

Dystymi er en langvarig, vedvarende mild til moderat depresjon som kan strekke seg over mange år.
Anbefalt behandling:

  • Individuell behandling

  • Ofte langsiktig og stabil samtaleterapi

Gruppe passer dårlig, da problemene ofte er gjennomgripende, personlige og trenger kontinuitet med samme behandler.

Enkeltstående depressive episoder (milde, moderate og alvorlige)

Enkeltstående depressive episoder kan oppstå etter belastende hendelser som samlivsbrudd, dødsfall, overgrep eller andre sterke livshendelser. Selv om de ofte omtales som «episoder», kan de vare i måneder eller år, avhengig av situasjonen og den emosjonelle belastningen.

Anbefalt behandling:

  • Individuell behandling

  • Langsiktig og stabil samtaleterapi

Gruppebehandling passer vanligvis dårlig for denne typen depresjon. Årsakene er ofte personlige og gjennomgripende, og pasienten trenger kontinuitet med samme behandler og et trygt rom for å bearbeide hendelser i eget tempo.

Personlighetsforstyrrelser – når gruppebehandling er riktig

Ved mange typer personlighetsforstyrrelser anbefales gruppebehandling som del av terapien. Grupper som mentaliseringsbasert terapi (MBT) og dialektisk atferdsterapi (DBT) kan være nyttige fordi man lærer av andres reaksjoner og speiling.

MEN:
Dette gjelder kun når pasienten faktisk har en personlighetsforstyrrelse.

Når ekstern spesialist avkrefter PF, faller grunnlaget for gruppeterapi bort. Behandling skal følge diagnosen pasienten faktisk har, ikke diagnosen man antar.

H2: Når individuell behandling er nødvendig

Det finnes situasjoner hvor individuell terapi ikke bare er anbefalt – men nødvendig. Dette gjelder særlig når:

  • Pasienten har angstlidelser og depresjon

  • Det foreligger kompleks livshistorie eller gamle belastninger

  • Man trenger å jobbe med dyptliggende tema én ting av gangen

  • Pasienten er høyt reflektert og ønsker fordypning

  • Ekstern utreder anbefaler individuell behandling

  • Relasjonen til behandler krever mer trygghet og kontinuitet enn en gruppe kan gi

Individuell terapi handler ikke om “preferanser” – det handler om effekt og faglighet.

Når gruppeterapi blir feil

Gruppeterapi krever at:

  • Pasienten føler seg trygg

  • Temaene passer for gruppe

  • Diagnosen tilsier gruppe

  • Behandler har god grunn til å velge det

Hvis en pasient har angst, depresjon og dypere erfaringer som trenger bearbeiding, så kan gruppeterapi bli:

  • For overflatisk

  • For lite fleksibel

  • For lite personlig

  • For lite dybdeorientert

  • For krevende sosialt – og dermed hemme fremgang

Det er ikke en “billig kompromissløsning” – det er feil behandling.

Et eksempel: Når kompetansen hos pasienten blir misforstått

Noen pasienter er mer selvreflekterte enn andre. De kjenner mønstrene sine, setter ord på ting, og kan selv foreslå tema å jobbe med.
Dette krever en trygg, faglig solid terapeut.

Når en pasient ber om å gå i dybden – og behandler svarer «jeg skjønner ikke hva du mener» – er det et tegn på manglende faglig trygghet, ikke et tegn på at pasienten gjør noe galt.

Når en behandler deretter beskriver egen følelse av å være «devaluert» i journal, er det en indikasjon på at pasientens modenhet og innsikt ble oppfattet som en trussel. Det skal aldri påvirke behandlingsvalg.

Oppsummering – behandlingen må følge diagnosen

Hvis pasientens faktiske diagnoser er f.eks.:

  • Generalisert angstlidelse

  • Depresjon

…og ekstern spesialist avviser:

  • Personlighetsforstyrrelse

  • Sosial fobi

  • Helseangst

…så viser det en klar retning:
Individuell behandling er faglig riktig.

Gruppeterapi er ikke en “rimelig løsning”. Det er rett og slett feil behandling når behandlingsplanen skal følge diagnoser, retningslinjer og anbefalinger.