Forløp ved Midtre Agder DPS / DPS Strømme 2023-2025 i korte trekk

2023 – Starten på henvisningene

Pasienten har hatt samme fastlege i nesten 10 år. I perioden 2012–2016 mottok hun behandling ved et annet DPS, og hadde etter dette god funksjon med jevnlig oppfølging hos fastlegen.

I 2023 begynte situasjonen å forverre seg, og fastlegen sendte 29. august 2023 en henvisning til DPS Strømme. Fastlegen kjenner pasienten godt, vurderte situasjonen som alvorlig, og henvisningen ble sendt med en tydelig faglig vurdering av at pasienten hadde behov for behandling i spesialisthelsetjenesten.

DPS avslo henvisningen etter kort tid. Begrunnelsen var at fastlegen «gjør en god jobb», og at DPS ikke delte fastlegens vurdering av at hjelp i spesialisthelsetjenesten ville være hensiktsmessig.

2024 – Gjentatte avslag og feil start

15. februar 2024 sendes en ny og mer omfattende henvisning til DPS, denne gangen med erklæringer fra pasienten, pårørende og en ekstern psykolog. Likevel avslår DPS henvisningen 20. februar 2024, og samme dag påbegynnes arbeidet med en formell klage.

Etter klagen inviteres pasienten til kartleggingssamtale 30. april 2024. Samtalen utføres av en behandler som tidligere hadde deltatt i å avslå henvisningen – et mulig habilitetsbrudd som senere blir påpekt. Samtalen oppleves som negativ og bagatelliserende, og etterfølges av et journalnotat med flere feil.

I mai gjennomføres en «second opinion» hos psykologspesialist. Hun korrigerer en rekke feil fra tidligere vurderinger, bekrefter behov for spesialistbehandling og understreker at pasientens jevnlige oppfølging hos fastlegen faktisk regnes som kommunalt tilbud. Dette står i direkte kontrast til vurderingen som ble gjort i kartleggingssamtalen.

Sommeren 2024 får pasienten endelig plass ved DPS og starter utredning hos en ny behandler. Allerede i første time kommer det frem at DPS egentlig hadde fattet et nytt avslag etter kartleggingssamtalen – et avslag pasienten aldri ble informert om, og som heller ikke lå i journalen. Da pasienten uttrykker usikkerhet om hun i det hele tatt vil få hjelp, og ber om et vedtak eller skriftlig bekreftelse, får hun beskjed om at hun ikke er garantert behandling og at hun ikke vil få noe vedtak eller brev som avklarer status.

2025 – Behandlingsforløpet som brøt sammen

Gjennom vinteren og våren 2025 møter pasienten et behandlingsforløp der avbrytelser, feiltolkninger og manglende medvirkning er gjennomgående. Behandleren presser systematisk på for gruppeterapi, uavhengig av pasientens innspill, erfaringer og begrunnede behov. Pasientens vurderinger får minimal innflytelse på det videre forløpet.

Feilaktig og misvisende journalføring om medisinbruk
Medisinbruk problematiseres gjentatte ganger, selv om pasienten legger frem korrekt bruk og medisinliste fra fastlegen. I journalen fremstår benzodiazepiner som om de er flere ulike preparater, og det noteres at pasienten har «doblet forbruket» uten å beskrive faktisk bruk. Ønsket om at behandler kontakter fastlegen for avklaring blir gjentatte ganger ignorert.

Motstridende beskjeder og avvisning av behov for trygghet
Pasienten mottar skiftende og motstridende vurderinger – én dag uttrykker behandler bekymring for at pasienten «blir dårligere av å gå på DPS», mens hun kort tid etter sier at pasienten er «mye bedre enn da hun kom».
Når pasienten ber om skriftlig bekreftelse på at hun faktisk er i behandling, avvises dette som «kontrollbehov».

Samtidig oppstår en tydelig dobbelstandard:
Når pasienten selv ber om bekreftelse, får hun nei.
Når pårørende ber om det samme, gis bekreftelsen umiddelbart.
Dette illustrerer hvor lav vekt pasientens egen stemme tillegges.

Pårørende avvist – før de senere inviteres når DPS selv ønsker kontroll
Pårørende tar kontakt for å be om støtte i en svært belastende situasjon, men får avslag med beskjed om å kontakte fastlege eller kommunen.

Når pasienten senere ber om å ha samboeren med i en time, får hun beskjed om nei.
Men kort tid etter kaller DPS inn til et møte der samboeren plutselig er ønsket, og hvor også fungerende enhetsleder og psykologspesialist/teamleder skal delta.
Det pasienten ble nektet – å ha med pårørende – blir dermed tillatt først når DPS selv setter rammene og stiller med ledelse til stede.

Standardiserte råd og nedlatende kommunikasjon
Råd om søvnhygiene gjentas, til tross for at pasienten forklarer at dette ikke er kjerneproblemet. Rådene gis ofte på en nedlatende måte, blant annet med pekefingerbevegelser og bastante instrukser som «TV-en på soverommet må ut».
Når pasienten ber om å jobbe med mer sentrale problemområder og gå i dybden, svarer behandleren at hun «ikke vet hva det betyr å gå i dybden».

Konflikter skapt av behandler – men skjult i journal
Flere konflikter oppstår som følge av behandlerens egen håndtering, uten å gjenspeiles i journalen:

• Da pasienten ber om journalinnsyn, møtes hun av en rekke konfronterende spørsmål om hvorfor og hva hun «skal tjene på det».
• Da pasienten ber om å få en ukesrapport lagt inn i journal, utvikler dette seg til en lang diskusjon om hvorfor det er «nødvendig».

I journalen fremstilles det likevel som om konfliktgrunnlaget ligger hos pasienten, ikke i behandlerens respons.

Juni 2025 – Krav om innsyn, dokumentasjon og feilutskrivelse

Etter møte 22. mai, der DPS informerer om at de kun vil tilby gruppeterapi til pasienten, sender pasienten 28. mai en formell anmodning om skriftlig begrunnelse for behandlingsavgjørelsen, med hjemmel i forvaltningsloven og pasient- og brukerrettighetsloven.
10. juni svarer DPS (brev signert enhetsleder). Her hevdes det at individualterapi «ikke har hatt varig effekt», og at gruppeterapi vurderes som mest hensiktsmessig. Brevet avviser også involvering av fastlege og pårørende med begrunnelsen «ikke vanlig praksis».

Det som utelates, er spesielt alvorlig:

• Ingen redegjørelse for hvem som har deltatt i beslutningen
• Ingen angivelse av hvilke faglige retningslinjer eller veiledere som er brukt
• Ingen begrunnelse for arbeidsdiagnoser
• Ingen vurdering av pasientens innspill eller alternative forslag

Med andre ord: Svaret mangler en lang rekke lovpålagte elementer.

Det er også verdt å merke seg at DPS’ påstand om at individualterapi «ikke har hatt varig effekt» står i skarp kontrast til pasientens historikk: Pasienten hadde et fungerende behandlingsforløp ved et annet DPS tidligere, og klarte seg deretter i flere år med oppfølgning fra fastlegen. Å bruke dette som argument for å avslå videre individuell behandling fremstår derfor mer som en unnskyldning for å ikke tilby hjelp.

En tvungen aksept – og en utskrivelse samme dag
19. juni sender pasienten skriftlig aksept for gruppetilbudet kl. 09:50.
DPS bekrefter mottak og videresending kl. 10:00.

Til tross for dette blir det samme dag sendt en epikrise kl. 12:14 til fastlegen med utskrivelse begrunnet i «manglende tilbakemelding». Utskrivelsen signeres av behandler og attesteres av psykologspesialist/teamleder som var til stede i møtet 22. mai der tilbudet ble fremlagt.
DPS omtaler senere feilen som «merkantil svikt».

Det er også viktig å understreke hvorfor pasienten sa ja til gruppetilbudet:
Aksepten ble gitt under betydelig press. I møtet 22. mai ble gruppeterapi presentert som et take it or leave it-alternativ, med behandler, fungerende enhetsleder og psykologspesialist/teamleder til stede. Pasienten var redd for å stå uten hjelp og opplevde ikke at det fantes reelle valg.

25. juni 2025 – Hovedklagen til DPS

Pasient og pårørende leverer en 12-siders klage til DPS Strømme, med tre hovedpunkter:

• Feil i behandlingsvurdering og beslutningsgrunnlag
• Svikt i organisering, kommunikasjon og pårørendebehandling
• Uforsvarlig oppførsel og feil journalføring hos behandler

Klagen beskriver systematiske brudd på pasient- og brukerrettighetsloven, feilaktige diagnoser, og overdreven fremstilling av medisinbruk.

Sommeren 2025 – Langsom saksbehandling og stans i kommunikasjon

27. juni: DPS bekrefter mottak av klage og innkaller til møte i august.

Juli: Pasient og pårørende reagerer på full stillstand i saken og sender flere skriftlige henvendelser for å etterlyse fremgang.

1. august: DPS stopper all videre dialog og opplyser at «uklarheter og/eller spørsmål» ikke vil bli besvart før møtet 25. august. Dette innebærer i praksis en midlertidig saksstans – uten begrunnelse.

5. august: Pasient og pårørende sender et omfattende tillegg til klagen. Tillegget inneholder:

• Klage på enhetsleder (habilitet, maktutøvelse)
• Klage på psykologspesialist/teamleder (feilaktig attestasjon og uriktige journalopplysninger)
• Klagepunkt om pårørendeskade – belastningen DPS’ håndtering har påført pasientens samboer
• Vedlagt dokument: «Pasientens opplevelser» – en detaljert gjennomgang av hele forløpet

25. august 2025 – Klagesaksmøte

Møtet gjennomføres ved Midtre Agder DPS og ledes av avdelingssjefen. Til stede er avdelingssjef, enhetsleder for poliklinikken, psykologfaglig rådgiver, administrasjonskonsulent, pasienten, samboeren og pasientens advokat. I forkant av møtet har avdelingssjefen skriftlig varslet at dersom pasienten møter med advokat, vil han også stille – et signal om en tydelig maktposisjon i møtet.

Under møtet beklager avdelingssjef både feil i epikrisen og manglende pårørendeinvolvering. Samtidig avviser han sentrale klagepunkter ved å hevde at kliniske beslutninger «ikke omfattes av forvaltningsloven», til tross for at flere av beslutningene nettopp er fremsatt skriftlig, fått direkte konsekvenser og har karakter av forvaltningsvedtak.

Avdelingssjefen insisterer på møte med tidligere behandler – til tross for brutt tillit
Pasienten gjør det tydelig at tilliten til DPS er brutt og at hun ikke ønsker videre kontakt med tidligere behandler. Til tross for dette forsøker avdelingssjefen å presse frem et møte, med begrunnelsen: «I saker hvor det klages direkte på ansatte, opplever en i de fleste tilfeller at et slikt møte kan løse opp i misforståelser og være positivt.»

Forslaget fremstår som et forsøk på å få pasienten tilbake i kontakt med en behandler hun allerede har klaget på, til tross for at pasienten selv opplever samhandlingen som skadelig og belastende. Hensynet til pasientens trygghet og ønske om avstand blir ikke lagt til grunn.

Fastlegen fortsatt ikke informert – bagatellisert av DPS
Pasient påpeker at fastlegen fremdeles – over to måneder etter – ikke er informert om at utskrivelsen 19. juni skyldtes en feil.
Avdelingssjefen omtaler dette som en «bagatell», og fastholder samtidig at gruppeterapi er «det mest hensiktsmessige» tiltaket, uten å kunne forklare hvilke faglige vurderinger, veiledere eller diagnoser som ligger til grunn for beslutningen.

Journalinnsyn og uforklarlige oppslag – ingen skriftlig bekreftelse
Tidligere i prosessen har pasienten påpekt at det har vært flere oppslag i journalen til tross for at det ikke forelå et aktivt behandlingsløp. I møtet etterlyses en forklaring på hvorfor disse har vært inne i journalen.
Avdelingssjefen – som også er journalansvarlig – svarer at han har «undersøkt saken», og at alle som har vært inne i journalen «har gjort det av tjenstlige grunner». Når pasienten ber om en skriftlig bekreftelse på dette, får hun beskjed om at det vil hun ikke få – hun må «stole på det som blir sagt».
Dette fremstår som et alvorlig tillitsbrudd, særlig i en situasjon der journalinnsyn, etterprøvbarhet og dokumentasjon nettopp skal være en rettighet og et sikkerhetsvern for pasienten.

Pårørende legger samtidig frem et konkret «forslag til samlet løsning», hvor DPS bes om å bistå med henvisning til privat psykiater med driftstilskudd.

September – Oktober 2025 – Ekstern utredning, klageprosess og en behandlingslinje som ikke endres

Etter klagesaksmøtet 25. august gir avdelingssjefen plutselig uttrykk for at DPS nå vil «imøtekomme» forslaget som ble lagt frem av pasient og pårørende, og at pasienten endelig skal «få hjelp». I realiteten innebærer dette ikke et nytt behandlingstilbud, men en ny utredning for personlighetsforstyrrelse.

Dette oppleves som misvisende av pasienten, ettersom:

• DPS allerede hadde personlighetsutredet henne tidligere
• Behandleren da valgte å ikke gi henne en slik diagnose
• DPS likevel valgte å sende henne til en ny utredning uten at det forelå nye opplysninger

Tilleggsdimensjonen er at DPS i møtet 22. mai brukte personlighetsforstyrrelser som argument for at gruppeterapi skulle være «særlig egnet». Den nye utredningen fremstår derfor som et forsøk på å skaffe et etterfølgende faglig grunnlag for et behandlingsvalg som allerede var bestemt.

8 klager sendes til Statsforvalteren
I september sender pasient og pårørende åtte separate klager til Statsforvalteren om DPS’ håndtering. Klagene omfatter:

• Uriktig utskrivelse 19. juni
• Håndtering av klagesak og manglende saksbehandling
• Klage på enhetsleder – habilitet, maktbruk og mangelfullt grunnlag for avgjørelser
• Klage på teamleder/psykologspesialist – feil attestasjon og uriktige journalopplysninger
• Klage på lovanvendelse – DPS nekter å gi ut dokumenter i klagesaken
• Klage på tidligere behandler – kommunikasjon, press og faglig håndtering
• Klage på hvordan DPS har håndtert pårørendeinvolvering
• Klage på avdelingssjef/journalansvarlig – ubegrunnede journaloppslag og manglende skriftlig redegjørelse

Dette markerer et tydelig brudd i tilliten til DPS og en eskalering av saken til tilsynsmyndighet.

Ekstern psykiater: Utredningen avkrefter DPS’ grunnlag
Den eksterne psykiateren gjennomfører tre utredningstimer. Konklusjonen er klar og entydig:

• Pasienten fyller ikke kriterier for noen personlighetsforstyrrelse
• To av DPS’ tidligere diagnoser fjernes

Dette undergraver hele DPS sitt opprinnelige diagnostiske grunnlag – inkludert begrunnelsen for gruppeterapi.

DPS fastholder gruppeterapi – som om utredningen ikke eksisterer
Kort tid etter at DPS mottar epikrisen fra den eksterne psykiateren, sender de et nytt brev til pasienten. Innholdet er bemerkelsesverdig:
DPS fastholder gruppeterapi som riktig behandlingsform og spør om pasienten ønsker å ta imot tilbudet – helt uten kommentarer til at det diagnostiske grunnlaget nå er tilbakevist av en spesialist.

For pasienten virker det som om DPS opprettholder sin opprinnelige linje uavhengig av nye faglige vurderinger, klagesaker eller tilbakemeldinger fra både pasient, pårørende og ekstern psykiater.

Statsforvalterens vurdering – og krav om revurdering
Statsforvalteren ga 15. oktober en samlet tilbakemelding på klagene som ble sendt i september. Dette var ikke et vedtak, men en vurdering – og kan derfor ikke påklages etter forvaltningsloven.

Til tross for at vi uttrykkelig ba om at klagene skulle behandles separat, valgte Statsforvalteren å slå alle sakene sammen og gi ett felles svar. I vurderingen legger de til grunn at DPS allerede har «fulgt opp» alle forholdene som er klaget inn. Dette stemmer ikke. Flere av klagesakene – blant annet klage på enhetsleder, manglende begrunnelse for behandlingsavgjørelser og håndtering av dokumentinnsyn – er ikke behandlet av DPS.

På bakgrunn av dette sendte vi kort tid etter inn et formelt krav om revurdering. Vi mener at Statsforvalteren ikke har foretatt en reell juridisk vurdering av sakene, og at flere forhold ikke er vurdert i det hele tatt.

For å sikre individuell, konkret og forsvarlig behandling av hvert forhold, har vi sendt inn ett revurderingsdokument per sak, slik at Statsforvalteren ikke kan behandle dem samlet igjen.

I tillegg har vi sendt en egen anmodning om revurdering av avslaget på journalendringer. DPS begrunnet avslaget med «manglende tid og ressurser» – en begrunnelse som ikke er gyldig etter helselovgivningen og som ikke oppfyller kravene til saksbehandling.

Under arbeidet med revurderingsbegjæringene har vi også avdekket uregelmessigheter i pasientjournalen:

• Loggførte tilganger har forsvunnet.

Dette reiser alvorlige spørsmål om journalens integritet, sporbarhet og om systemet håndteres i tråd med helsepersonelloven og kravene til etterprøvbarhet.

Vi avventer nå en ny vurdering fra Statsforvalteren basert på de oppdaterte dokumentene og de forholdene som tidligere ble oversett.

Et system som nekter å svare

Brevvekslingen mellom pasienten og DPS (24.10.–12.11.2025) viser et gjennomgående mønster:
DPS unngår å svare på spørsmålene, gir minimal informasjon og presser pasienten mot gruppeterapi uten å levere nødvendige vurderinger, dokumentasjon eller rettslige avklaringer.

1. Manglende svar på grunnleggende spørsmål
   Pasienten ber om informasjon om diagnosegrunnlag, journalfeil, hvem som skal delta i samtaler, habilitet og hvilket faglig grunnlag DPS bygger beslutningene på.
   DPS besvarer ingen av disse punktene – kun fristen for å si ja eller nei til gruppeterapi gjentas.
2. Avvisning av saksbehandlingsplikt
   DPS hevder at kliniske beslutninger “ikke omfattes av forvaltningsloven”, og bruker dette til å avvise informasjonsplikt, innsyn, begrunnelse og avgjørelsesgrunnlag – til tross for at beslutningene er skriftlige, styrende og får direkte konsekvenser.
3. Journalfeil og manglende korrigering
   Pasienten påpeker dokumenterte feil i journalen og ber om opprydding.
   DPS svarer ikke på om feil skal rettes, og skyver ansvaret over på “ny behandler”, uten å forholde seg til journalens faktiske innhold eller Statsforvalterens merknader.
4. Ingen habilitetsvurdering
   Pasienten ber om skriftlig habilitetsvurdering av enhetsleder som er klaget inn.
   DPS svarer med en udokumentert påstand om at de “ikke kan se” noen inhabilitet – uten vurdering, begrunnelse eller vedtak.
5. DPS avslutter dialogen – og gjentar kun trusselen om avslutning
   I siste brev skriver avdelingssjef:
   “Vi har ikke mer å legge til.”
   “Dersom vi ikke mottar bekreftelse innen 21.11.25, vil du bli avsluttet.”

Ingen av pasientens spørsmål er besvart. Ingen dokumentasjon gis. Ingen feil rettes.

DPS fører en praksis hvor informasjon holdes tilbake, innsyn avvises, begrunnelser uteblir og journalfeil ignoreres – samtidig som pasienten presses til å godta en behandling uten at grunnlaget er opplyst. Dette er ikke faglig forsvarlig saksbehandling, og bryter flere sentrale lover.

Relevante lovbestemmelser som DPS ikke oppfyller

Pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1 og § 3-2 – rett til informasjon og medvirkning

Pasientjournalloven § 18 og helsepersonelloven § 40 – krav om korrekte journalopplysninger

Helsepersonelloven § 4 – krav til faglig forsvarlighet

Forvaltningsloven § 6 – habilitet ved klagesak

Forvaltningsloven § 11 og § 17 – veiledningsplikt og utredningsplikt (selv om DPS forsøker å unnta seg)